Sosialisering og miljøtrening!

«Jammen, du må jo sosialisere den!» fikk jeg høre på tur en dag. Fra en totalt fremmed, godt voksen mann, med en totalt fremmed, voksen hund. Har du fått høre det noen gang? Kanskje har du sagt det til noen, uten å mene det galt på noen måte? For ja, man må jo sosialisere valpen eller hunden sin, men hvordan skal man egentlig gå frem? Hva er egentlig god sosialisering? Og ikke minst! Hva er dårlig?

Jeg har skrevet en del om sosialisering og miljøtrening fra før, men da flettet inn i andre tema, som ro-trening og konkurransehund. Nå som jeg har fått valp er temaet plutselig megaaktuelt for meg igjen, og derfor ville jeg lage en post går mer på ren sosialisering og miljøtrening!

Så der stod vi da, flere meter unna turveien, opp en skråning. Altså på ingen måte en naturlig plass å være. Man skulle jo tro at andre turgåere skjønte at her er det et eller annet, disse ønsker ikke kontakt med oss. Men neida.. Mannen lar hunden gå opp skråningen mot oss, mens han spør «Er det en valp du har der?». «Ja» svarer jeg, «Men hun er litt skeptisk til fremmede hunder, så det er fint om du ikke slipper din bort til oss.»
Og da kom det.. Den typiske, misforståtte oppfatningen. «Jammen da må du jo sosialisere den! Så den ikke blir redd for hunder på tur!» Det var tydelig at han synes jeg var ufattelig teit. Hele tonefallet og minen oste «Jammen hør nå her lille venn..» Hunden hans kom nærmere, Oni begynte å knurre, mens hun lente seg mot meg.
Jeg svarte at vi hadde en god plan på sosialiseringen, og ellers takk dere kan bare gå videre. Igjen så han på meg og uttrykte at han var meget uenig i at hans stirrende, stramme hannhund ikke skulle få hilse på min, der og da, knurrende og redde valp. Etter litt mer om og men, så gikk han.

Som person så er jeg ikke så glad i konflikter, og denne typen møter eller konfrontasjoner, de liker jeg ikke, så jeg får adrenalin opp til ørene! Før ble jeg selv usikker. «Shit, kanskje han har rett? Kanskje det er lurt? Jeg får vel nesten gjøre som han sier..» Men nå vet jeg bedre, jeg er blitt så mye mer selvsikker og vet bedre hvordan jeg skal takle disse situasjonene, fordi jeg har tenkt nøye gjennom de. Jeg har en plan!

Dessuten er det faktisk min hund. Det er jeg som bestemmer, ikke tilfeldige forbipasserende fremmede, med en eller annen rar tanke om at det er en allemannsrett å få ta for seg min valp eller hund, som de ønsker.

Ok, nok utblåsning!
Vi begynner med å ta for oss temaet god sosialisering! For sosialisering er ikke sosialisering. Der finnes god og der finnes dårlig. Hele poenget med å sosialisere, er å gi valpen eller hunden fine, trygge og gode opplevelser. Den skal forlate situasjonen med en bra følelse i kroppen, mestring! Den skal lære seg at det den traff på nå, de den hilset på nå, ikke er noe å være redd for.
Det er altså kvalitet som er greia! Ikke kvantitet. Det er ikke om å gjøre å hilse på alle hunder man treffer på tur. Selv om eieren man treffer på, bedyrer at deres hund «Er SÅ snill! Skal de ikke få hilse?».
Det viser seg nemlig at svært få hundeeiere har noe særlig selvinnsikt mtp hundene sine. Eventuelt så har de en totalt annen oppfatning av hva en «snill hund» er, enn meg. For gjentatte ganger, så opplever folk at disse «snille» hundene, både bøller, knurrer og kanskje til og med biter valpen de får hilse på!! Hvorpå eier utbryter «Neimen Biffen, nå må ikke du begynne sånn igjen da! Du må jo være snill!»
HÆH!? IGJEN!?! Den har altså oppført seg sånn før! Kanskje mange, mange ganger! Og allikevel, så tenker folk at «Denne gangen går det sikkert fint! Den valpen den bør den hilse på! De må jo sosialiseres!» NEI!! Ikke greit! Dette er ikke måten å gjøre det på!

Valpen blir ikke mindre redd for fremmede hunder på tur, ved å til stadighet hilse på en som knørver den i bakken eller kjefter urettferdig på den. Det samme gjelder både unghunder og voksne hunder. Ingen blir tryggere på fremmede, av å få kjeft eller bank!

Når jeg skal sosialisere Oni velger jeg derfor hunder jeg kjenner til eller eiere jeg kjenner til. Eiere som jeg stoler på har samme syn på hva en snill hund er, som meg.
Det betyr altså at når jeg får tilbud fra ukjente på tur, eller kjente hunder, som jeg tenker ikke er så snille som eierne tenker, så sier jeg nei takk! Det er kjempeviktig for valpen, at jeg er tøff nok til å gjøre nettopp det. Selv om folk kan finne på å bli fornærma, selv om de sier at det er viktig at hunder får hilse på hverandre, selv om de kaller meg en dårlig hundeeier eller til og med dyremishandler! Folk sier mye rart..
I tillegg bruker jeg god tid! Det er ikke om å gjøre å bli ferdig med hilsingen så fort som mulig. Ideelt sett bør valpen få bruke den tiden den trenger, på å nærme seg den andre hunden, få studere litt på avstand, til den føler seg trygg nok til å oppsøke den. Hvis valpen får bruke litt tid i starten, med forskjellige hunder, så går det seg raskt til og den trenger etterhvert kortere tid før den tør å hilse.

Det samme prinsippet gjelder sosialisering med mennesker! Poenget er at valpen skal bli trygg på forskjellige mennesker. Derfor er det også her viktig å velge folk med omhu, spesielt når valpen er liten. Ikke velg folk som kan finne på å korrigere valpen hvis den hopper eller biter litt. Pass på at fremmede ikke bare løfter valpen opp, eller holder den fast når den prøver å komme seg løs. La valpen selv gå bort og oppsøke de som vil hilse. Ikke la dem følge etter valpen, om den trekker seg unna. Pass på at ikke flokker av unger overfaller valpen, finn heller barn som er vant til hund fra før og avtal møter med foreldrene.

Valpen bør for eksempel sosialiseres med: Voksne, eldre, ungdommer og barn. Mennesker i alle størrelser, alle etnisiteter, høye og lave, med forskjellige dialekter eller språk. Folk med hodeplagg eller krykker, i rullestol eller med barnevogn, med fargerike klær eller flagrende klær, med ryggsekk, veske eller trillekoffert. Folk med sykkel eller noen som sitter i en bil. Og så hunder, snille hunder i alle aldre, forskjellige raser og blandinger, forskjellige størrelser, pelslengder, pelstyper og farger.
Det er også lurt å få til gode møter med eventuelle andre dyr. Katt, hest, marsvin, kanin, osv.

Det var litt om de typiske, fysiske møtene og hilsingene. Det som er like viktig er å bare være sammen med, uten å absolutt være oppi fjeset på hverandre hele tiden. Både med hunder og mennesker!
Tur er en ypperlig mulighet for dette, både løse og i bånd, alt etter hva turområdet tillater. Da kan man oppdage og være sammen over tid, lære hverandre å kjenne. Lære å være roligere sammen, enn når man hilser eller leker.

Og så det viktigste, det jeg bruker absolutt mest tid på nå, med Oni: Observere på avstand!
Det er jo dette vi kommer til å gjøre mest, når hun blir eldre. Jeg vil lære henne at verden er full av hunder og folk, og at det er helt normalt. De kommer og går, kanskje lager de rare lyder eller gjør rare ting. Det er dette jeg vil normalisere, sånn at når hun etterhvert oppdager hunder eller folk, så mister hun ikke hodet fullstendig, men tenker «Åja, der er det noen.» før hun fortsetter med det hun holdt på med.

Og det er her så mange går på en smell. Man bruker mest tid på å fysisk hilse på alle man treffer på, både to- og firbente. Man skaper en voldsom forventning, enten den er positiv eller negativ, til alle man treffer ute. Lager seg et kjempestort problem og enhver tur blir et stort stressmoment for hunden.
Den usikre valpen, som blir tvunget inn i møter den ikke er klar for, vil etter nok kjipe opplevelser begynne å utagere på tur. Og hvis man har en ordentlig sosial valp, og venner den til å hilse på alle man treffer, så vil man før eller siden plutselig måtte slutte med hilsingen, for det er ikke alltid man har tid eller treffer folk og hunder som faktisk vil hilse.
Og nesten uansett utgangspunkt, får man altså etterhvert en hund som henger i båndet og bjeffer, hyler og bykser mot de man treffer på. Bare fordi «Man må jo sosialisere dem!» Kanskje noen til og med synes det er søtt når den lille valpen utagerer, men det er ikke like søtt når den veier fire ganger så mye og armene verker halvveis ut i nabolagsrunden, når naboene ser forskrekket på dere, eller blir redde for hunden..

Her går sosialisering gradvis over i miljøtrening. For som sagt, så er det jeg ser på som viktigst, det å observere på avstand. Det er nemlig kjempefin sosialisering! Hunder må ikke være fysisk i kontakt med hverandre, for å kommunisere. De klarer det veldig greit på avstand også!
Så vi bruker mye tid på å se på, vi! Studere, snuse, bli vant til og til slutt ikke bry seg så voldsomt om! Og det gjelder både folk og dyr.

Derfor går vi videre til miljøtrening!
Igjen er poenget her, å oppleve ting og forlate situasjoner og settinger, med mestringsfølelse eller en litt sånn «whatever, det var visst ikke noe å bry seg om»-følelse! Når vi miljøtrener er vi ute etter god gammeldags tilvenning!
Verden skal være så hyggelig som mulig, men samtidig så mener jeg at det er kjempeviktig at valpene lærer å takle ting som plutselig skjer, ting som er litt rare eller ekle i starten, de må lære å avreagere og bli gode på å regulere eget stress. Derfor er det kjempeviktig at vi oppsøker alle slags miljøer, som vi ser for oss at valpen kan måtte oppleve, når den blir voksen. Hvis vi klarer å tilvenne valpen til disse miljøene som liten, er sjansen for at den blir redd dem som voksen, veldig mye mindre. Vi må altså ikke unngå, vi må oppsøke!

Det vi ønsker skal skje når vi miljøtrener er det som så flott heter habituering! Valpen skal slutte å reagere nevneverdig på de forskjellige inntrykkene og stimuliene. Den skal bli vant til dem. Og her snakker vi om alt fra lyder og lukter, til forskjellige underlag, taktile opplevelser og synsinntrykk.
Ved å ta med valpen ut og oppleve verden, vil den, hvis vi gir den nok tid og gode opplevelser, tilvenne seg.
Det handler altså om å tenke litt gjennom hva man tar den med på. Blir dette en god opplevelse, eller blir det for heftig? Risikerer vi at valpen bare blir redd, er det for voldsomt?
For det motsatte av habituering, å venne seg til, er nemlig sensitivisering. At man blir mer og mer redd, for hver gang man opplever noe. Dette ønsker vi absolutt ikke! I settinger og situasjoner som er litt «voldsomme», så er det derfor lurt å starte på avstand! Og da mener jeg god nok avstand for den aktuelle valpen og situasjonen. Nok avstand til at valpen din observerer det som skjer, men ikke blir redd. Her må man rett og slett se an både valp og situasjon, og gjøre så godt man kan. Det blir samme greia med lyd, starte langt unna, rundt et hjørne eller ved lavt volum.

Miljøtrening tar tid. Fordi når vi ønsker at valpen skal få tilvenne seg til det den opplever, så må den få muligheten til å jobbe seg gjennom det. Den må få tid til å avreagere.
Første gang valpen går på stranda, så må den få bruke de sekundene eller minuttene den trenger, til å sjekke ut dette rare underlaget. Den må få bli vant til følelsen og komme frem til at dette var jo helt ok. En enkel måte å se at valpen har fått bruke nok tid, er å se på kroppsspråket dens. Hvordan den beveger seg. Går den avslappet og normalt eller er den nølende og stiv i kroppen.
I andre settinger ser man det kanskje ved at den har vært oppmerksom mot noe, fått kikke litt på det, og så begynner den å drive med andre ting i stedet. Den begynner å tygge på en pinne eller snuse litt på en kantstein.

Mange valper og voksne hunder rister seg etter en hendelse. Feks etter å ha opplevd noe nytt, etter å ha gått forbi en ukjent hund eller etter å ha hørt en rar lyd. Dette skjer ofte i det den er i ferd med å avreagere. De rister seg når noe har økt stressnivået deres litt. En type «shake it off»-greie, før man går videre med det man holdt på med. Der er mange små tegn man kan se etter.

Når vi miljøtrener, så er det altså viktig å bruke nok tid, og i dette ligger det at hunden må få ta ting i eget tempo. Hvis man skal gå på brygge, så skal vi ikke dra med oss valpen, den skal gå av seg selv. Stopper den opp, så skal vi stoppe sammen med den og vente til den er klar til å gå videre. Hvis vi drar eller lokker masse, risikerer vi å gjøre hunden redd.
Det samme gjelder om hunden søker til oss, for trygghet. Støtt hunden din, vær rolig og trygg.

Hunder og valper bør miljøtrene på feks disse tingene: Forskjellige underlag, parkett, fliser, tregulv, tepper, asfalt, grus, betong, sand, brygge, gress, skogsbunn, vannpytter/vasse og metall/netting. Trafikk av alle typer, biler, buss, sykler, motorsykkel og lastebil, tilhenger. Både utseendet, lydene og bevegelsene. De bør observere by-miljø, barnehage, skole, kjøpesenter eller matbutikken. Parkeringsplass, parkeringshus og heis. Gå på både gang- og sykkelsti, smale veier og over gangfelt. Kjøre bil, tog, trikk eller buss. Men også typiske lyder i huset! Ringeklokka, støvsugeren, kjøkkenmaskiner, alarmer som piper eller plinger, vaskemaskingen og tven med alle dens rare lyder. De må lære å gå behersket i trapp, lære å komme seg inn og ut av bilen, de som skal bruke bur må tilvenne det. Det å bli børstet, barbert eller klippet, dusjet og tørket, en form for miljøtrening!
Jeg tipser også om å spille av forskjellige lyder, enten på lydanlegget hjemme eller i bilen, eller fra telefonen. Raketter, torden, ringeklokke, trafikklyder og liknende. Der finnes mye sånt på feks Spotify!

Det er så mye som skal tilvennes, så mye som skal læres. For valpene vi får i hus er verden spjut ny, overveldende og voldsom. Hvis du fokuserer på å bygge opp valpen din, fra den kommer i hus. Gir den massevis av gode opplevelser, lar den tilvenne seg og bli vant til, så vil du få veldig mye igjen for det, resten av hundens liv.

Jeg håper dette kan inspirere deg til å bruke mer tid på god sosialisering og god miljøtrening. Det er enklest med unge valper, men alle hunder kan få snudd om på ting, så det er aldri for seint å starte!

Hvis du vil ha mer inspirasjon, har jeg en Facebookgruppe hvor man kan poste bilder og videosnutter fra miljøtreningen. Den finner du her: https://www.facebook.com/groups/360633144957024