Sorgen over en hund.

Jeg har tenkt mye på om jeg skal legge dette ut eller ei. Om jeg skal ta sjansen på å dele noe så personlig, rundt et tema som egentlig er litt tabubelagt. Bloggpostene mine her på siden er skrevet med tanke på at de skal være hjelpsomme for andre. Denne bloggposten blir derimot mer for min egen del. Jeg må ha ut noen av tankene, jeg må «si ting høyt» så kanskje hjernen min kan slutte å kverne sånn. Jeg må prøve å hjelpe meg selv litt også. Og hvem vet, kanskje kan det også hjelpe noen andre, å lese om mine tanker?

Jeg har nemlig fått massevis av meldinger fra forskjellige mennesker, etter at vi mistet Laika. Meldinger jeg har satt voldsomt stor pris på, spesielt når det stod på som verst, i starten. Meldingene har kommet fra folk jeg kjenner godt, folk jeg kjenner litt fra tidligere og folk jeg egentlig ikke kjenner i det hele tatt. Og mange av dem har åpnet med å fortelle om sin sorg og hvordan de opplevde å miste sin hund. Følelser og tanker jeg kjente igjen med en gang, og selv om jeg hadde det forferdelig vondt, så var det godt å høre at reaksjonene mine faktisk var helt normale, at andre hadde følt det samme. Mange av de jeg har snakket med har hatt store problemer i ukesvis, i månedsvis, før det gikk bedre. Mange har fremdeles dager som er fryktelig vanskelige, flere år senere. Og det er helt tydelig at mange av de jeg har snakket med, ikke har delt disse tankene noe særlig før. Noen har til og med delt dem og fått negative tilbakemeldinger. Sånn synes jeg ikke det skal være.
Sorg er forskjellig fra menneske til menneske. Vi har forskjellige forutsetninger til å håndtere det som skjer i livene våre og det bør ikke være slik at andre kan bestemme hva vi får lov til å sørge over eller hvor lenge vi får sørge.

Jeg vet at for mange er en hund bare en hund. Og det er greit. For oss var Laika så utrolig mye mer. Vi var mamsen og papsen, hun var babyen. Ikke forvekslet med menneske, men helt klart vårt pelsbarn. Og det er faktisk også greit.
De siste 11 årene har livet i høy grad dreid seg om henne. Hun hadde mange utfordringer og vi har veldig ofte tilrettelagt hverdagen vår for å ta vare på henne, så godt vi kunne. Siden vi begge er kronisk syke, var hun enten med en av oss, eller begge, hele døgnet, omtrent hele livet sitt. Så mye tid sammen, så mange opp- og nedturer, gir et helt eget samspill, et helt spesielt bånd som nok er vanskelig for mange å forestille seg. Mange kan synes det er tåpelig å ta sånn på vei over en hund. At man overdriver voldsomt. Bare kjøp deg en ny en, liksom? Men dette er min sorg og den er ikke feil. Den er like reell for meg, som andres sorg over nære familiemedlemmer, over barn eller over ektefeller. Min sorg er over en hund.

Det er en måned siden vi mistet Laika. Uventet, plutselig, sjokkartet. Hun gikk fra å være frisk og rask den ene dagen, til å bli alvorlig syk to dager etterpå. Vi trodde hele veien at det var mulig å redde henne. At det skulle bli bedre, at kroppen skulle begynne å virke igjen. Tredje dagen kom, vi håpet, men hun ble mye dårligere. Fremdeles noe uvisst hva diagnosen var, så siste forsøk ble operasjon, et håp om at det kunne kickstarte kroppen eller gi flere svar og en videre plan. Det ble ingen videre plan eller kickstart.

Vi fikk beskjed om at det var noe alvorlig galt i buken hennes. Minuttene gikk og så kom dyrlegen inn til oss og sa «Nå er vi ferdige…». Følelsen når det sank inn hva det betydde, er den verste jeg noen gang har opplevd. Når hodet begynte å innse at vi ikke skulle få henne med hjem igjen. Vi skulle reise hjem alene. Uten henne. Bare ta med halsbåndet og gå. Fullstendig sjokk, gjennomtrengende sorg og bare totalt, ufattelig uvirkelig. Ingen angreknapp, ingen mulighet til å ombestemme seg. Vi kunne ikke bare si nei takk, det vil vi ikke. Vi kunne ikke vekke henne for å kose en siste gang. Våre følelser kunne ikke komme foran hennes velferd. Hun var for syk og måtte få slippe å ha vondt.

Vi fikk komme inn å ta farvel, mens hun var sedert. Hun sov fredelig og hadde ikke vondt. Vi holdt på henne, hvisket at vi elsket henne, at hun var den fineste Loffen i hele verden, at vi kom til å savne henne voldsomt, aldri skulle glemme henne og at hun ikke skulle ha mer vondt nå. Strøyk, klappet og koste, helt til hun hadde fått de siste sprøytene og var vekk. Laika var borte. Loffen var der ikke mer.. Det gjorde så vondt at vi ikke visste hvor vi skulle gjøre av oss. Helt ufattelig. Umistelige lille Laikisen vår. Det var ikke slik det skulle ende.
Jeg blir fremdeles kvalm av å tenke tilbake på den siste dagen. Det gjør så grusomt vondt. Vi synes så synd på henne som ble så dårlig, hun fortjente ikke å ha vondt i det hele tatt. Beste lille hundisen vår.

Første kvelden hjemme var helt forferdelig. Huset føltes totalt tomt, alt føltes meningsløst og jeg tror ikke jeg gjorde spesielt mye mer enn å grine. Jeg klarte ikke å få i meg mat, var kjempekvalm, kroppen var i fullstendig panikk, hendene ristet og jeg kjente at stresshormonene sitret helt ut i tærne.
Jeg sleit voldsomt med å sovne første natta, hodet gikk på høygir. Tusen tanker om hvorfor jeg ikke hadde lagt merke til dette, hadde det vært noen tegn? Kunne vi oppdaget det tidligere? Kunne jeg gjort noe annerledes? Jeg hørte lydene hennes hele tiden og hver gang tankene fløt litt av gårde til andre ting, så slo det ned som lynnedslag: LAIKA ER DØD!! og PANG! så var jeg tilbake til full panikk, kjempekvalm og tårer. Til slutt sovnet jeg av utmattelse.

Første morgenen våknet jeg med nok et pang. I det hjernen kom til seg selv så husket den hva som hadde skjedd. Kroppen gikk fra null til hundre på et sekund. Rett i alarmberedskap! Totalt meningsløst å våkne. Ingen grunn til å stå opp. Ingen Puttenutt som satt ved siden av senga og vifta med halen, ingen som gikk i veien inn på badet, ingen som satt seg mellom beina mine på do, for å kose. Jeg klarte ikke å gå ned trappa, uten å knekke fullstendig sammen. De siste syv årene hadde vi startet dagen med å gå ned trappa sammen, jeg sa alltid det samme, så hun skulle gå ned først. «Husj ned med oss.» Så i det automatikken slo inn og jeg skulle til å si det, ble det total overload.

Alle sånne hverdagslige ting, som vi nå måtte gjøre for første gang, uten hunden, var helt grusomme. Inn på boden for å hente noe i kjøleskapet, der stod hundematen. Når vi gikk over gulvet, og hun ikke sosa i beina på oss. Jeg tok på meg ytterjakka og putta hendene i lomma, som var full av godbiter. På vei ut døra strakk Daniel seg etter halsbånd og kobbel. Massevis av bittesmå ting, som vi var så vant til å gjøre, at vi ikke tenkte over det lenger, var plutselig bare vonde påminnere om at hun ikke var her mer. Jeg knakk sammen gang på gang.

Etter flere dager med voksende ond sirkel; alt for lavt mat- og væskeinntak, dehydrert kropp, søvnunderskudd, panikkanfall, stressnivå i taket og generelt noia, så kontaktet jeg legen min. Dette klarte jeg ikke å komme ut av på egenhånd, jeg hadde ikke sjans. Jeg fikk kvalmestillende og beroligende, og heldigvis hjalp dette. Litt etter litt klarte jeg å få i meg noe å spise og drikke og jeg sov gjennom nettene igjen.

Sakte men sikkert ble dagene noe bedre. Men sammen med litt lettere dager, kom også dårlig samvittighet og vonde tanker. «Er det virkelig greit å smile?» «Synes du det er greit å le av noe på tv du? Husker du at hunden din er død?» «Her sitter du og spiser noe godt, mens hunden din er død.» «Nå har du ikke vært trist på over en time! Har du glemt henne allerede?» Hjernen var på den berg- og dalbaneturen. Ufattelig slitsomt, masse migrene. Jeg tåler dårlig sånne svingninger i humøret. Jeg tar fremdeles medisiner for å få sove. Det er knallhardt å legge seg uten henne og jeg må jobbe veldig med meg selv for å unngå å kun tenke på den siste dagen, når jeg skrur av lyset.

De siste ti dagene har vært ekstra tøffe igjen. Noen dager er jeg bare gjennomtrist og deppa, andre dager kjemper jeg mot gråten hvert eneste sekund og taper ofte. Jeg hører fremdeles lyder jeg reagerer spontant på. Jeg ser henne bevege seg i bilburet i speilet i bilen. Jeg snakker til henne når vi skal til å kjøre hjem fra å ha vært et eller annet sted. Det ligger så mange ting i muskelminnet, så mye automatikk. Hun er den første jeg tenker på når jeg våkner og den siste jeg tenker på når jeg sovner.

Hodet kverner veldig fremdeles. Diagnosen ble magesår. Magesår som det gikk hull på den siste dagen når hun ble verre. Jeg sliter fremdeles veldig med at jeg der og da ikke skjønte det. Der og da virket hun bare litt treigere, ville ikke høre på det vi ba henne om å gjøre. Men i etterkant så så jeg jo at adferden hennes tilsa at noe var annerledes. Det gjør fryktelig vondt å tenke på. Jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke var snakk om mer enn et par timer, at det ikke var lett å tolke signalene, men samvittigheten gnager så voldsomt. Kanskje det er min feil.. Hvis jeg bare hadde sett det, skjønt det med en gang. Hadde vi kunnet redde henne da?

Jeg sliter også med dårlig samvittighet for at hun fikk så mye medisiner. For de er mest sannsynlig roten til at hun til slutt fikk magesår. Tok jeg for lett på det med smertestillende? Var det de andre medisinene som gjorde dette? Burde hun ikke fått? Hadde vi hatt henne fremdeles om hun hadde gått uten? Hadde hun sluppet å få så vondt og plutselig måtte få slippe? Jeg prøver å tenke logisk, være realistisk og fortelle meg selv at det jo var en grunn til at jeg ville gi henne disse medisinene. Hadde hun måttet gå uten hadde hun vært mye mer redd og stressa hele døgnet, hun hadde vært hoven og betent i nesa, hun hadde hatt vondt når hun skulle på do og hun hadde hatt vondt når vi gikk lengre tur eller trente på gøye ting.
Vi aner ikke hvilken medisin som er synderen. Det kan være en, flere eller bare kombinasjonen over tid. Hun stod på medisiner for angst i fire år. De ga henne sånn sett fire ekstra år med oss. Nesa fikk hun medisin for i litt over to år og smertestillende i litt over to år. Jeg ba om å få øke mengden i sommer og det resulterte i en overlykkelig hund som løp, stupte kråke, rulla og tøysa på tur, som lekte som om hun var unghund, hjemme på gulvet, som tøysa med andre hunder og generelt hadde det helt fortreffelig. Hun gleda seg til og med til å ta medisinene! For de kom innpakket i skinkeost og det var en favoritt! Hun maste meg opp av sofaen og ut på kjøkkenet på riktig klokkeslett, for å få medisinene.
Så det logiske i meg vet at vi ikke kunne gjort det annerledes. Hun fikk ha et aktivt og supert liv, helt til det plutselig sa stopp. Men hjertet mitt synes ikke det er greit at det plutselig sa stopp. Jeg takler ikke det så bra..

Flere av de hverdagslige tingene har begynt å gå seg til. Jeg gråter ikke av å finne godbiter i lommene lenger og jeg kan som regel gå ned trappa uten å knekke sammen. Men det gjør fremdeles så inderlig vondt. Plutselig hugger det skikkelig tak. Når jeg hører en sang vi pleide å tøyse til, eller når vi kjører forbi en plass hun pleide å kjenne igjen. Når jeg ser andre legge ut fine bilder på sosiale medier, av ting jeg hadde tenkt at vi også skulle gjøre sammen, ting jeg savner å gjøre med henne, ting jeg hadde gledet meg til at vi skulle delta på. Når jeg lager mat på kjøkkenet og hun ikke ligger bak meg og venter, i tilfelle det faller noe ned. Når det snør og vi ikke kan gå ut og tøyse i snøen sammen. Når jeg måtte ordne treningsbaggen for å trene Jazz, og tok ut balansepodsa hennes. Når jeg kommer på alle tingene jeg hadde planlagt at vi skulle trene på, all moroa vi skulle ha i hundehallen frem til april, at vi skulle melde oss på vårt første Noseworkstevne. Når jeg vasket dekken og seler for å legge vekk. Sorterte alle lekene, i «ødelagte»-haug og «skal spares på»-haug. Når jeg ser på lekene jeg hadde spart i hylla og alle de deilige godbitene og tyggisene som ligger der. Som ventet på å bli lekt med og spist av fineste lille Loffisen. Når vi har sittet oppe på datarommet og kommer ned i førsteetasje, og der er mørkt, tomt og stille. Når jeg kommer på tingene jeg hadde lyst til å gjøre, før det ble for sent. Poteavtrykk, et spesifikt bilde av oss sammen, dra på besøk til de og de, gå en spesiell tur..
Alt jeg gjør og ser understreker liksom så voldsomt at hun ikke er her lenger. Jeg klarer ikke godta det.

Kontrollfriken i meg sliter. Den kjenner at det er noe som er voldsomt galt. Det føles som om jeg har glemt å ordne noe viktig. Jeg gruer meg til noe, er nervøs. Får til tider litt noia, klarer ikke sitte stille, klarer ikke gjøre noe fornuftig. Jeg vil fikse det. Jeg vil trykke på angreknappen og si at vi ombestemmer oss, vi vil ha hunden vår her. Den skal ikke være borte for alltid. Vi vil ha den her nå med en gang. Jeg er vant til å ordne opp og fikse ting så de blir riktige. Hvorfor kan jeg ikke det denne gangen? Denne gangen er det mye viktigere enn alle andre ganger jeg har ordnet opp. Det føles som om vi forlot henne hos dyrlegen, og jeg vil bare reise og hente henne hjem igjen. Men det går jo ikke.

Jeg er heldig som har massevis av fine folk rundt meg. At jeg har Daniel.
Jeg er utrolig takknemlig for at de tenker på meg, tar vare på meg, at de spør hvordan det går, drar meg med på tur, forteller om hyggelige ting, viser at livet ellers går videre. Det er sånn det må være. Livet må gå videre.
Men akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få det til. Huset er tomt, livet føles meningsløst og alt er grått og trist. I over et år har jeg tenkt på hva neste hund skulle bli, jeg hadde begynt å kikke meg rundt etter oppdrettere og kenneler. Jeg har gledet meg til å skulle få valp en gang. Men det eneste jeg kjenner på nå er at jeg ikke har lyst på ny hund. Jeg gruer meg faktisk. Jeg vil bare ha tilbake Laika.

Jeg har hele tiden tenkt at vi skulle ha en hund om gangen. Laika skulle få være alenehund mtp plagene hennes og jeg ville ikke at en ny valp skulle risikere å bli påvirket av Laika sine sterke redsler for feks vindkast, torden og fyrverkeri. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg litt på hvordan det skulle bli å miste Laika en gang. Jeg vet ikke hva jeg har trodd skulle skje. Jeg visste jo at hun ikke kom til å leve evig. Jeg visste jo at en gang så kom hun til å bli borte. Men det har visst aldri sunket inn. Var ikke forberedt, ikke på noen som helst måte. Ikke litt en gang. Selv om jeg har tenkt at hun var godt voksen, begynte å bli gammel. 11 år. Ikke frisk. Jeg har tenkt på alt vi måtte få gjort før det var for sent.
Tydeligvis uten å faktisk skjønne hva for sent betydde. For nå er det for sent. Og jeg er fullstendig lamslått.
Det er for sent. Kan aldri gjøre noe sammen med henne igjen. En grusom og repeterende tanke. Kverner og kverner. Aldri igjen..

Fineste, lille Loffen vår. Vi savner deg så voldsomt. Jeg vet at jeg kommer til å takle dette bittelitt bedre, for hver dag som går. Vi mennesker er laget for å tilpasse oss, akkurat som dere hunder. Men akkurat som deg, må jeg også bruke lang tid på å tilpasse meg denne vanskelige situasjonen, med så mange fantastiske erfaringer bak oss.